Gabriel Johann Kvendseth
Alle far farer vill
15.03.2024 – 14.04.2024


----Scroll down for english version---



En eller annen har på et tidspunkt bestemt seg for å forbedre et verktøy for bruk i en gruve. Det er snakk om et hybrid, som etter alt å dømme er modifisert etter behovsprøving. Gjenstanden er både grafse, hakke og spade. Ved hjelp av en mekanisme i skaftet, kan brukeren veksle mellom disse ulike funksjonene uten å måtte gripe etter et nytt redskap. Av og til er menneskeheten likandes, og dette kom jeg på etter å ha sett grafshakkespaden, som Gabriel Johann Kvendseth har ervervet, og brakt til studio i Bergen. Det er ikke effektiviseringstankegang som gjorde at jeg fikk så mye sympati for objektet. Det er snarere at gjenstanden var så vakker. Den hadde en vekslende funksjon, som ikke bare vitnet om erfaringer med tungt arbeid, men også fantasi, intelligens, og rett og slett humor. Kanskje må man ha sett en grafsehakkespade smelle på plass mellom funksjoner for å forstå hvordan dette kan være noe man begynner å le av.

Det er alltid spesielt å besøke en kunstner på studioet mens de koker opp en utstilling. Man vaser inn midt i flere prosesser, ofte usorterte. Hva som er verk og hva som er skisse, hva som skal med, og hva man etter kunstnerens skjønn ikke engang burde observere, er ofte uklart. Et aspekt ved å besøke Gabriel på studio som jeg alltid har satt pris på, er at arbeidsplassens hans faktisk kan se ut som et redskapskjul. En verktøykasse. En kvalitet ved skulpturene han har laget så lenge jeg kan huske, er hvor mye de inviterer til berøring og bruk. Jeg skal ikke påstå at jeg aldri har befølt en ubevoktet gobeleng eller byste. Men det er andre impulser enn taktil nysgjerrighet og ønske om å tilgodesees de innviddes privilegium som er i spill med Gabriels objekter. Jeg spør meg stadig hva de kunne brukes til. Det er verk som stimulerer utprøvingstrangen og ditto engasjerer kroppen.

Da jeg var på studiobesøk, inngikk grafsehakkespaden i en skulpturell gruppe, plassert på gulvet. Etter å ha kjent Gabriel i mange år, vil jeg si assemblasjen er typisk for ham. Tunge volumer, kombinert med prekært balanserende, oppadgående elementer. Harde, noen ganger urovekkende bestanddeler som kniver eller øksehoder, festet til treskaft som er blankslipte av lang tids bruk, og like glatt som hud. Sirlige treskjæringer festet til basen med eletrikerteip. Eller modernistiske/ zen-filosofiske/ kyniske naturobservasjoner, meislet inn i en avdød mors dyre støpejernspanne. For dem av oss som har språk på hjernen, ville jeg beskrevet dette ved hjelp av verseføtter. Slik jeg tenker på Gabriels utstillinger, går det i trokéer: tung- lett; og jamber: lett-tung (ofte illustrert som – ‿ / ‿ –).

Overtro har lært oss at kunstverk best kan sees i hvite kuber, ferdigstilt og kontekstualisert av institusjonene. For meg, har det vært spennende å se hvordan jeg ikke kan bruke bare skole for å gripe an Gabriel Johann Kvendseths verk. De skjønner jeg i kraft av å å ha grafset i jorden, spikket, spydd, båret, blødd, bakt, tapt, og ledd.

Tekst :Nora Joung

Gabriel Johann Kvendseth (1984, Karsløy/ Gálsá) arbeider med skulptur, installasjon og interaksjon. Han bor og jobber i Bergen og er utdannet ved Kunst og Designhøgskolen i Bergen.

Han har stilt ut ved blant annet Nordnorsk kunstmuseum, Samisk senter for samtidskunst, Arkhangelsk Fine Arts Museum, Murmansk Regional Art Museum, Nordic House i Reykjavik, Kristiansand Kunsthall, Kunstnerforbundet, Kunstindustrimuseet, Kunsthall Oslo, KODE 2/Bergen kunstmuseum, Palmera, VOLT og Kraft.

Hans arbeider er representert i samlingene til Nordnorsk kunstmuseum; KODE1; Hordaland fylkeskommune; Narvik kommune og Universitetet i Bergen.

--

Gabriel Johann Kvendseth
All Paths Lead Astray
15.03.2024 – 14.04.2024


Someone, at some point, decided to improve a tool for use in a mine. This tool is a hybrid, seemingly modified as per necessity. It's a combination of a rake, pickaxe, and shovel. Through a mechanism in the shaft, the user can switch between these functions without reaching for a new tool. Occasionally, humanity is likable, and this occurred to me after seeing the rake-pickaxe-shovel, which Gabriel Johann Kvendseth has acquired and brought to his studio in Bergen. My fondness for the object wasn't due to it’s efficiency. It was more that the item was so beautiful. It had an alternating function that spoke not only of experiences with hard labor but also of imagination, intelligence, and sheer humor. Perhaps one needs to see a rake-pickaxe-shovel snap between functions to understand how it can evoke laughter.

Visiting an artist in their studio while they're brewing on an exhibition is always special. You wander in amidst various, often unordered processes. What constitutes a finished piece and what is a sketch, what will be included, and what, in the artist's opinion, shouldn't even be observed, is often unclear. One aspect of visiting Gabriel's studio that I've always appreciated is that his workspace actually resembles a toolshed. A toolbox. A quality of the sculptures he's created for as long as I can remember is how much they invite touching and use. I won't claim I've never touched an unguarded tapestry or bust. But there are impulses other than tactile curiosity and the desire to enjoy the privileges of the initiated at play with Gabriel's objects. I constantly ask myself what they could be used for. They are works that stimulate the urge to experiment and likewise engage the body.

During my studio visit, the rake-pickaxe-shovel was part of a sculptural group on the floor. Knowing Gabriel for many years, I would say this assemblage is typical of him. Heavy volumes combined with precariously balancing, ascending elements. Hard, sometimes unsettling components like knives or axe heads attached to wooden shafts, polished by long use and as smooth as skin. Delicate wood carvings attached to the base with electrical tape. Or modernist/Zen-philosophical/cynical nature observations chiseled into a deceased mother's expensive cast-iron pan. For those of us who have language on the brain, I would describe this in terms of metrical feet. In the way I think of Gabriel's exhibitions, they move in trochees: heavy-light; and iambs: light-heavy (often illustrated as – ‿ / ‿ –).

Superstition has taught us that artworks are best viewed in white cubes, finished and contextualized by institutions. For me, it has been exciting to see how I can't just grasp Gabriel Johann Kvendseth's works scholastically. I understand them by having raked the earth, whittled, vomited, carried, bled, baked, lost, and laughed.

Text: Nora Joung


Gabriel Johann Kvendseth’s (b. 1984, Karlsøy/Gálsá, Norway) artistic practice encompasses sculpture, installation and participatory situations.  He lives and works in Bergen and is a graduate of the Bergen National Academy of Art and Design.

He has exhibited at venues such as Northern Norwegian Art Museum, Kristiansand Kunsthall, Kunstnerforbundet, Kunstindustrimuseet, Kunsthall Oslo, KODE 2, Palmera, KRAFT and Sámi Center for Contemporary Artin Norway; Arkhangelsk Fine Arts Museum and Murmansk Regional Art Museum in Russia; Del Infinito, Vigil Gonzales and Quimera in Buenos Aires, Argentina; Nordic House in Reykjavik, Iceland, amongst other places.

His work is represented in the collections of The Art Museum of Northern Norway; Bergen Kunstmuseum KODE; Hordaland County; Narvik Municipality and The Faculty of Art, Music and Design at the University of Bergen.