Upcoming

Archive
Arbeid pågår
About
Publications
Open Call
Visit 

MØLLENDALSVEIEN 17
BERGEN, NORWAY

POST @ TAG-TEAM . NO

SIGN UP FOR NEWSLETTER here




Opening hours:
Friday- Sunday kl.12.00 - 17.00
(The Gallery will be closed during the exhibition)



Other weekdays by appointment

MIA ØQUIST
Notater i ute og inne rom
20.05.2022 – 19.06.2022



Byens øye-, skrå- og side-blikk

En by er rom, bygg, tid, infrastruktur, veier, bevegelse, transport og mye mer. Men byen er også blikk, forskjellige blikk. Å se ut gjennom vinduet i stuen, se langs gaten, se ned på brosteinen, se på paret på benken, se på mobilen, SE OPP! Det kan være et undrende blikk, et nysgjerrig blikk, et kjønnet blikk, et skeivt blikk, et rasistisk blikk, et skråblikk, et sideblikk. Blikkene kobler tid og rom sammen i øyeblikk, en kort tidsenhet som ikke er mulig å definere. Det kan være et minutt eller et millisekund.

Teknologien i byen har også et blikk, en automatisert måte å observere byen på. I privateide offentlige rom er det alltid et kamera som ser deg. Vårt eget synsfelt er definert av brennvidden på kameraene i vår telefon og formen på bildet på Instagram samt lengden på et klipp på Snapchat eller TikTok.

Byene blir mer og mer kontrollerte både med sikkerhetsarkitektur og overvåking, men også av normer om hvilken type oppførsel som er akseptabel i et byrom. Allerede for 10 år siden var det vanlig å la algoritmer og maskinlæring i kameraer finne personer som oppførte seg uvanlig. De som ikke bevegde seg gjennom byrommet på en måte som var forventet av kameraet ble registrert som noe uvanlig og potensielt farlig. Vi er også blitt opplært til å si ifra om vi ser noe uvanlig. «If you see something, say something» er skrevet rundt om i større engelsktalende byer. Innenfor sikkerhetsmiljøer snakker man om passiv overvåking når personale på kafeer og andre gatenære foretak fungerer som en ekstra overvåking.


Det subtile i Mia Øquist sin kunst både bekrefter og underliggjør blikk og øyeblikk i dagens kontrollerte bymiljøer. I motsetning til kameraets algoritmer og maskinlæring om hva som er normal oppførsel i en by, har Øquist laget et eget sett regler som er hennes normalitet i byen. Det er en normalitet som tilsynelatende er presis om hva mange kan forventes å gjøre i en by: skifte klær, poste brev, hive boss. Øquist sin bynormalitet inneholder også en forventet bruk av byens teknologiske infrastruktur som kortterminaler og postsystemer. Øquist klarer med små variasjoner og repetisjoner i de forskjellige aktivitetene å skape nye blikk og øyeblikk. Både med type handlinger og den tidsbestemte rutinen skapes ny forståelse av hvordan man kan tenke om å bruke byen. Den største kvaliteten ved hennes Notater i ute og inne rom – en rutine av handlinger i byen – er kanskje ikke i den direkte observasjonen av en performativ akt, men heller i det som skjer i sideblikket til de andre som bruker byen samtidig. Uten at man er bevisst på at det er et kunstverk som skapes, så åpnes nye mulighetsrom for byliv hos dem som noterer Øquist i sideblikket. Ved hjelp av sitt skråblikk skaper Øquist nye sideblikk og mulighetsrom.


Et annet av Øquists performative verk i Notater i ute og inne rom er Forflyttinger. Verket beveger seg også rundt måter å se byen på. I skjæringspunktet mellom fysisk infrastruktur, rommenes symbolverdi og utsnitt av utsyn programmerer Øquist bevegelser gjennom byrommet. Noen ganger er det et samspill med webkameraene til BT og andre ganger utsyn fra stuen. Også i disse verkene oscillerer Øquist subtilitet mellom det normale og det underliggjørende. Normale bevegelser som svømming eller gåing går gjennom steder der man ikke forventer den type bevegelser, iblant med en gul ballong på slep. Her er det performative helt tydelig, men tidsaspektet og forbindelsen til det teknologiske gir det en ytterligere dimensjon. Øquist går i dialog med kamerateknologi og overvåking. Samtidig underliggjør forflyttingene infrastrukturen i byen. Veier, broer og dammer forstyrrer bevegelsen samtidig som deres funksjon til tider blir forstyrret av Øquist sine bevegelser.

I en postpandemisk tid er det kanskje feil å skrive om virus, men jeg tar sjansen på å bruke det som noe å sammenligne med allikevel. Et virus er en organisme som er et sted mellom det levende og det materielle. Viruset er avhengig av en type vert for å utvikles og forøke seg. Jeg tenker at verkene til Øquist kan leses som et – ikke nødvendigvis farlig – virus i byen. Et virus som med sitt eget DNA kobler seg til byens DNA. Sammen skaper byen og kunsten noe nytt i de små subtile forandringene. Kanskje muterer det. Kanskje bare replikeres viruset. På samme måte som Øquist sin kunst er avhengig av byen som vert, så er kanskje byen avhengig av kunsten for å kunne replikere seg på ny eller mutere. Muligens blir det flere som repeterer det performative i Notater i ute og inne rom og skaper fler blikk. I kunst ligger også et potensiale til forandring, og for den forandringen kreves kanskje Mia Øquist sitt skråblikk og et sideblikk. Her er Øquist sin måte å dokumentere verkene på med små tegninger og tekst viktig. Sideblikket kan ikke serveres i sosiale medier det aktiveres i byen hos den som ser.

Anders Rubing










           
     

 





























Mark